• Feler og bratsj

  • Feler:
    Bildet viser min "Customiserte" Josef Maier fiolin fra 1975. Den ble først brukt som skolefiolin et par år, deretter fikset opp og brukt av meg fram til 1983. Den ble seinere helt omarbeidet i bunn og lokk av selvlært felefikser Vidar Fjæreide. I de seneste årene er den blitt blodtrimmet for hastighet, omlakkert og dekorert i fargekombinasjonen "Biltema-gull / Tigerstripe-drodle-tusj-svart".
    Arbeidshesten min er en norskbygd, usignert fele fra omkring år 1900. Den er nokså puslete i volum, men fin og jevn og myk i målet. Ikke så "skrikete" og dermed en fele også for deg som ikke liker fele. Den har vært med siden min aller første store studiojobb i 1984. Og den var billig....
    Siste tilskudd i felehaugen kom i en plastpose overrakt fra Knerten Kamfjord, bassisten i "Meget i Sløyd". Det viste seg å være en hals, en sarg, en bunn og et lokk fra vedskjulet hans i Tønsberg. Delene ble supplert og satt sammen av A.T. Mjanger og viste seg å være en artig fele av den litt spesielle "Gagliano"-modellen. Den er fremdeles under bearbeidelse og justering. Bue:
    Favorittbuen min, (for tiden), er bygget av Arne Toralf Mjanger. Buen er litt lettere enn standard og da er det kjekt å spille fort.
    Bratsj:
    A. T. Mjanger har også laget bratsjen min. Den brukes mest i studio til strykearr.
    ---

  • Hardingfele

  • For 15 år siden kjøpte jeg en hardingfele fordi det fulgte tre bra buer med på kjøpet! Hardingfelen er av Martin Lyngvær (1976), men dessverre ikke så magisk. Buene er i bruk. --- - Også kalt hardangerfele, er et strykerinstrument som likner mye på fiolinen, skiller seg fra vanlige fioliner ved at den har 4-5 understrenger, som ligger under de vanlige strengene og klinger med når de overliggende strengene blir spilt på med buen. Hardingfela er mye brukt i tradisjonell norsk folkemusikk, særlig da i området rundt Hardanger og Telemark, men i nyere tid også nordover til Valdres, sørover til Setesdalen, og på vestlandet nord til Sunnmøre. I resten av Norge var hardingfela mye i bruk tidlig på 1900- tallet men tapte etter hvert terreng til fordel for den vanlige europeiske fiolinen.

  • Elektrisk fele, pickup og elektronikk

  • Bildet viser en elektrisk fele fra Preston, UK med pickup fra Armstrong. Ikke i daglig bruk. Jeg bruker en 6-strengs elektrisk fele, kjøpt av Tiit Kikas fra Estland. Pickup og elektronikk av Igor Zoubkov, en eksilrusser i Estland. Mr Igor har senere forsynt meg med smarte, rimelige pickuper til alle slags akustiske behov; Fele, dobro, banjo, kontrabass, gitar m.fl. Ellers bruker jeg en TC preamp med parametriske EQ (1u. rack) og en TC G-Major effektdings (1u. rack) som jeg styrer via et Behringer midi-fotkontrollbrett. En roland loop-boks er ofte med på slutten av ledningen. Jeg har også en gammel Roland "Jam-man" med midistyring. Og et par andre loopdingser.

  • Gitar / Martin D28 Clarence White

  • Denne Martingitaren er en fryd å spille Bluegrass med. Stor bunnrespons og kjapp solorespons. Lydhullet er litt større enn normalt. CONSTRUCTION: Mahogany Blocks/Dovetail Neck Joint BODY SIZE: D-14 Fret TOP: Solid Adirondack Spruce ROSETTE: Style 28; No Inner Ring TOP BRACING PATTERN: DOM Forward Shifted TOP BRACES: Solid Adirondack Spruce/ Scalloped 5/16" Golden Era BACK MATERIAL: Solid East Indian Rosewood (Sitka Golden Era Style Back Braces) BACK PURFLING: HD Zig Zag SIDE MATERIAL: Solid East Indian Rosewood ENDPIECE: Grained Ivoroid.

  • Mandolin

  • Bildet viser min 1923 modell Gibson A2-Z Snakehead Blacktop. Fiin gammel rund årgangsmandolin fra de dager da Mr Loyd Loar tøflet rundt på Gibsonfabrikken og fant på F5 mandoliner. Det er mulig at Han har kastet et blikk på min... en antakelse som visstnok er verdt titusener av kroner. Koselig.

  • Banjo

  • Vel, vel. Jeg prøver å holde en viss standard. Så jeg HAR banjo, men jeg BRUKER den ikke. Og den oppbevares 3,5 km fra kvinne og barn. Man kan aldri være for forsiktig. ...og for ordens skyld: Banjo.... er et strenginstrument som har sitt opprinnelse i Afrika, og som kom til USA via den Afro- Amerikanske kulturarven. I dag assosieres ofte banjoen med Bluegrass, en musikkform som mye fikk sin distinkte identitet nettopp ved at banjoen entret scenen,- og Country musikk. Den banjotypen som er mest utbredt innen disse sjangerene er 5-strengs banjoen. Denne er tradisjonellt stemt i en åpen G-dur akkord (g-D-G-H-d, fra topp) Den ”5” strengen er festet til halsen i 5 bånd, og er den som gir den særegne lyden til instrumentet.

  • Saz

  • Tyrkisk nasjonalinstrument med alt for mange bånd som også dekker kvarttoner. Saz blander seg fint med feler og andre strengeinstrumenter og jeg har brukt min blant annet til å spille norsk folkemusikk på skolekonserter. Fra Wikipedia: There is a whole family of this type of instrument that is different in shape and dimensions. The sazi of this picture measures 1.10m in length, and its tuning knots are wooden. It is made of mulberry wood that is usually carved. It has 3 double strings and can be tuned up in 4ths. Its neck (tastiera) is divided into commas by the berdedes. Usually in the traditional musical instruments there are certain differences from place to place in the type of materials used, the way that the instruments are manufactured, the tuning, the shape, the size, the name of the method of playing, etc.

  • Oud

  • Kjøpte Oud i 'Stamboul på nittitallet. Har ikke akkurat slitt den ut. ( Arabisk; Ud, Al Ud, eller Oud) betyr “tre-instrument”. Outi tilhører lutt-familien, og ble opprinnelig skåret ut av ett tre-emne, uten hals. I det 9. århundre hadde den 5 strengpar, en utforming som har blitt med frem til i dag. Tradisjonellt ble instrumentet spilt med fingrene, men i dag spilles det også med plekter, eller mer tradisjonelt,- en fjær. Stemmingen er taftofonisk (A-G-D-A, eller G-D-A-E-D).